GIA

En vakker og “gammel” film fra 1998 som setter sine spor er filmen “Gia”.  Filmen er en biografi om den kjente supermodellen Gia Carangi, en vill skjønnhet som blir oppdaget av Wilhelmina Cooper.  Filmen viser hvordan Gia går raskt til topp som super modell ved hjelp av hennes utseende og holdning.  Men også hvordan livet bak kulissene er, hvordan hun prøver å lukke ute følelsene av ensomhet med kokain og heroin.  Og hvordan Gia´s liv tragisk endte som 26 åring av AIDS.

Filmen har flere kjente skuespillere i deres tidlige karrierer, en Mila Kunis som en ung Gia, og Angelina Jolie som spiller en forlokkende og vakker Gia.  Det er en rå film og definitivt verdt og se.

Filman har vunnet to Golden Globe, en Emmy og en Guild award.  Mye på grunn av Angelina´s flotte portrett av en vill and vakker personlighet som er fremdeles husket i mote verden.

 

 

Den europeiske filmprisen

Siden 1988 har det Europeiske Film-Akademiet hvert år utdelt den europeiske filmprisen. Dette regnes som den “europeiske Oscar-utdelingen” – prisen ser da også litt ut som en kvinnelig utgave av Oscar. I fjor fant utdelingen sted i Latvias vakre hovedstad Riga, blant annet fordi denne byen var en av fjorårets kulturhovedsteder. Prisen for beste film gikk da velfortjent til Pawel Pawlikowskis film “Ida”, selv om jeg må innrømme at jeg også hadde syns det var flott om svenske Ruben Östlund med sin “Turist” hadde gått av med seieren.

“Ida” ble spilt inn i Polen og Danmark og handler om den “doble reisen” til den unge nonnen Anna – reisen til hennes fortid (da hun het Ida) og reisen gjennom 60-tallets Polen. Den er filmet i svart-hvitt, og den er en slags roadmovie. Den vant også Oscar for beste utenlandske film.

En annen som vant i fjor var den britiske regissøren Steve McQueen, som med den geniale filmen “12 Years a Slave” også vant Oscar for beste film. McQueen ble “oppdaget” i 2008, da han presenterte sin første spillefilm, “Hunger”, ved filmfestivalen i Cannes. Dette ble han belønnet med et gyllent Caméra d’Or for – ikke verst!

I år er det i Berlin tingene skal skje, nærmere bestemt den 12. desember. Nomineringene blir kunngjort den 7. november, så det gleder jeg meg veldig til!

Louder than Trier!

Om du skummet igjennom om meg-seksjonen av bloggen, leste du at jeg ikke er spesielt fan av de amerikanske “blockbuster-popcorn-spesialeffektt”-filmene. Det jeg er mye mer interessert i er europeisk inspirerte filmer. Ja, det finnes ekstremt mye bra amerikanske filmer, men de begynner å bli ganske forutsigbare etter hvert.

En av de filmene jeg har sett aller mest frem til i år, er Joachim Triers “Louder than Bombs”. Filmen han laget etter å ha sagt nei til Hollywood. Fikk han ikke “final cut”, var han ikke interessert i å lage film “over there”. I stedet skrev han sin egen versjon av en amerikansk film. En film som ifølge kritikerne er en ambisiøs og eksistensiell film. Dette kan bli en film som faktisk kan gjøre et inntrykk på deg . ikke bare fungere som underholdning eller en temporær flukt fra virkeligheten.

Joachim Trier har i alle sine filmer vist at han er en motsetning mellom en manisk grubler og en dyktig formidler – sannsynligvis grunnen til at han er i stand til å formidle kompliserteog eksistensielle emosjoner på en underholdende måte.

“Louder than Bombs” er på kino nå. Vær så snill å gå å se denne før du følger strømmen og ser “Bølgen” – en helt alminnelig katastrofefilm du har sett før.